Tenk
på den mest udugelige personen du kjenner. Gjør personen om til Wordfeud og du
har meg. Jeg er ubrukelig, skikkelig dårlig. Jeg har likevel holdt ut i over
fem år, fem år med stort sett bare tap.
Det
er et sunnhetstrekk at jeg gleder meg til Janne Sannes legger de siste
bokstavene og nok en gang slår meg i ordspillet. Når kampen er over logger jeg
av og sletter appen, en app som har vært mye i bruk de siste årene.
Spill
skal være hygge og underholdning. Når underholdningsverdien forsvinner eller
blir lav, er det bedre å bruke tiden til noe annet. Jeg har spilt noen artige
parti også den siste tiden, men tapene tærer på selvtilliten. Jeg blir ikke
bedre og dermed legger meg opp som Wordfeud-spiller.
I
løpet av fem år har jeg kun hatt noen få motstandere. Jeg har takket nei til
veldig mange forespørsler. De som har målt krefter mot meg, har gitt meg masse
god underholdning.
(Den siste skjermdumpen noensinne av Wordfeud på Solviks mobiltelefon. Herlig!)
Jeg
startet med Wordfeud mot min gamle personlige trener. Da lysten på sjokolade
ble for stor, inviterte vi hverandre på spill. Bokstaver og ord erstattet
sjokolade. Syke, syke greier. I dag har jeg et sunt forhold til kosthold.
Avhengighet?
Det
finnes forskning som viser at det er mulig å bli avhengig av store menger med
spill. Nei, jeg er ikke avhengig av Wordeud. Den delen av hjernen som trenger
spill, er i klart mindretall satt opp mot resten av hjernemassen. Å sykeliggjøre
alle handlinger og valg, er ikke helt meg. Vi har friheten til å foreta valg og
jeg velger nå bort Wordfeud. Jeg gjør det med stor glede.
Takk
for alle kampene, folkens. Og ja, jeg er litt snurt over at dere ikke lot meg
vinne litt oftere!
Spill
gjør livet litt artigere!