Det oste sex!

Jeg har, i alle fall i sosiale medier, gitt meg selv en ustoppelig trang til skinnbukser og snakker mye om skinnbukser, spesielt på Snapchat. Det betyr at jeg ofte, og spesielt i helger, våkner opp til skinnbuksesnapp. I formiddag lå det fem Snapchat-bilde/videoer og ventet på meg. Ett av bidragene var fra ei som er ambassadør for et spillselskap. Lotteritilsynet misliker den unge dama sterkt, men jeg synes hun er tøff og stilig. Da jeg fikk sett at hun spilte poker sammen med bekjente i ei svart og tettsittende skinnbukse, ble det jubel i senga.

Hadde jeg vært konkurrent, ville jeg trolig tapt alle pengene. Hvordan konsentrere seg om spillet når hun gnir seg mot stolen i en sexy skinnbukse? Gjort om til fotball eller langrenn, ville jeg nesten kalt det doping; uten at skinnbukser eller flotte bevegelser, er ulovlig.

Ambassadørene for spillselskapene har blitt viktige prikker for selskapene på det norske markedet, for viktig etter min mening. Ettersom selskapene gjennom spillpolitikken har markedsføringsforbud, er ambassadørene viktige prikker i strategiene for å nå ut til forbrukerne. Det gjør mange spillambassadører på en veldig god måte, og de gjør det på lovlige måter ut fra dagens strenge regelverk.

Politikere og byråkratene i Lotteritilsynet kan mislike ambassadørene så mye de vil, men det er den proteksjonistiske spillpolitikken som har skapt ambassadørene. Uten et politisk velsignet «monopol», ville ambassadørene hatt minimal betydning for spillselskapene. Med liberale politikere ville jeg trolig gått glipp av den fantastiske skinnbuksevideoen i formiddag. Dermed har jeg i alle fall funnet én fordel med forbudet og den norske spillpolitikken.