Jeg har «vært» i fengsel i én uke

Jeg tror det er mulig å forberede seg psykisk på det verst tenkelige. Jeg lærte trikset som ganske ung. Jeg gjennomfører heldigvis prosessen sjelden, for det er ikke spesielt behagelig.

Som en veldig ung mann ble jeg dømt til 90 dager fengsel for at jeg nektet vernepliktstjenesten. Før turen til Vadsø kretsfengsel var forberedelsene minimale. Ja, jeg fylte opp kontoen og kjøpte noen bøker. Bortsett fra dette stilte jeg opp på alt for å markedsføre saken. Jeg holdt på å dø i fengselet. De 60 dagene er de verste i mitt liv! (Ja jeg sonet 2/3 og hadde en seks måneder prøveløslatelsesperiode)

En periode etter første tur i fengsel ble jeg dømt på nytt i militærsaken. Jeg fikk 120 dager ubetinget fengsel. I motsetning til første rund la jeg bort det meste og forberedte meg på 90 av de verste dagene i mitt liv. Jeg gikk igjennom alle scenariene som i teorien kunne skje som innsatt. Da jeg reiste til Vadsø kretsfengsel, var jeg en følelsesløs maskin. Alt av fornuft var lagt igjen i Honningsvåg. De 90 dagene i Vadsø kretsfengsel var et barneskirenn og årsaken er de psykiske forberedelsene. Ting blir aldri så ille som jeg frykter på det verste.

Forrige helg døde min pappa etter at han har vært veldig syk i flere år. Nei, familien har ikke delt mange tanker om dødsfallet til ukjente. Fattern var ikke som meg, han oppsøkte aldri oppmerksomhet. Han var for eksempel aldri på internett, eller visste ikke hva internett er.

Siden dødsfallet har jeg gruet meg sinnssykt til begravelsen. Ettersom jeg ikke tror på gud, er det min overbevisning at det siste jeg ser til gamlingen er når vi senker kisten ned i jorden. Den tanken har plaget meg veldig i én uke. Tankene har vært vonde, til tross for at jeg og hele familien har vært forberedt på hans bortgang ganske lenge.

Jeg har i én uke gjort de samme forberedelsene som da jeg skulle til Vadsø kretsfengsel, gang to. Jeg har gjennomgått alle scenariene som kunne skje i kirken, jeg har gjennomgått dem flere ganger. Etter begravelsen kan jeg konkludere med at de psykiske forberedelsene var en suksess. Ja det var trist i kirken, jeg var sliten, men det var først en fremst en lettelse over at fattern slipper flere smerter og vonde opplevelser med kreft. Hvis gud finnes, noe som er tvilsomt, møtes vi igjen. Hvis dagen i dag var adjø, var det et verdig farvel mellom meg og han.

Pappa, takk for alt!