Elde, Andreassen og min tidligere personlige treners kommentarer etter at de fikk vite at unge Solvik kunne stryke med på torsdag

Jeg var seriøs syk i månedsskiftet september/oktober. Det var visstnok så ille, at det var min gode form som berget meg. Ja i september var jeg i knappform, mitt livs beste form. Unge Solvik i september ville knust unge Solvik fra 80-tallet i det meste, altså rent fysisk. Det var fantastisk! Jeg drømmer om å oppleve det samme igjen, men vet at veien dit er lang.

80-talls-Solvik var tynnere, hadde lengre hår, blå øyner, var høy og mørk. Det var litt popstjernegreier før enorme fleskemengder la seg på kroppen. Poppstjernegreier er milevis unna nå. Ja da frisøren min Ada Ulvatn er uenig i at jeg hadde langt, krøllete hår som ung.

Etter sykdommen i september er det én måling som bekymrer leger. Det er ikke alvorlig eller kritisk, men leger er ansatt for skattefinansierte penger for å være bekymret på vegne av pasienter. Jeg tror forklaringen er ganske enkel. Enten henger sykdommen fra i høst igjen, eller så er det så enkelt at en usunn livsstil over flere tiår har skadet kroppen. Ingen av delene gjør meg veldig bekymret. Jeg får rett og slett ikke gjort om på noen av mine handlinger. Nei, jeg angrer ikke på livet jeg har levd. Det har vært et rikt liv, med sabla mye artig og interessant. Det har vært noen utrolig produktive tiår. Jeg ville gjort det samme om igjen, kanskje uten årene med den enorme mengden black russian jeg drakk.

Tiden etter høstens sykdom har vært god. Jeg har sakte, men sikkert kommet meg til hektene og er i bra form. Jeg er ikke i septembers fantastiske form, men i horisonten kan jeg se meg selv der. Jeg jobber sakte, men sikkert for å komme dit jeg var i september 2019. Forskjellen fra i dag og for noen år siden, er at jeg lager opplegget selv. De første årene med livsstilsendringen fikk jeg hjelp av ei fantastisk dame som jeg forguder. Hun er sosialdemokrat og selv om jeg forguder henne, blir vi aldri enige om politikk.

Jeg ble enig med en lege i Tromsø før jul, at jeg skulle måle blodtrykket i Honningsvåg. Det drøyde selvfølgelig før jeg kom meg opp til Nordkapp helsesenter, det drøyde for lenge i henhold til avtalen med legen. Torsdag ble målingen foretatt. Jeg slappet av mens maskinen gjorde det den skulle gjøre. Da minuttene var gått, ble det fullt kaos på legekontoret. Tallene var så høye, at det visstnok «stod om liv». Det inntrykket fikk jeg, men jeg følte meg fin. Jeg smilte, vitset litt og ba helsepersonellet roe seg ned noen hakk. Nye målinger rett etterpå viste at jeg hadde rett, det var langt fra så ille som maskinen viste. Det var ellers fornøyelig at jeg fikk sett systemet gå fra udramatisk til dramatisk. De ansatte skiftet gir utrolig raskt og jeg ble den viktigste personen i hele verden for Nordkapp helsesenter. Heldigvis falsk alarm!

Den falske alarmen medførte at jeg fikk en lang prat og fin diskusjon med legen om medisin. Som en av Norges mest liberale menn ønsker jeg full frihet, og et fritt marked for omsetning av medisin. Jeg er veldig liberal til medisin og medisinbruk, så lenge jeg slipper medikament. Må jeg ha medisin som hjelp, bruker jeg det selvfølgelig. Selv om jeg bruker medisin, kommer jeg aldri til å like det. Det kroppen kan fikse selv uten medisin, bør kroppen få fikse. Herregud, det er deilig å være liberal!

Jeg har fortalt tre personer om hendelsen på helsesenteret, da maskinen gikk amok. Sjefen min, en person som har fulgt meg i over 30 år, smilte og kom med følgende kommentar:

--At du fortsatt lever er overraskende.

Kjell Andreassen, regnskapsføreren og spillekompisen, smilte og ba meg holdt ut til jeg var passert 50 år. Andreassen vet, etter mange samtaler om livet, at jeg mener døden er like naturlig som fødsel, og at jeg er en rasjonell person uten tro på fantasier og eventyr. Jeg tror han synes det er greit med en i vennekretsen som er annerledes enn mange andre han kjenner.

Min tidligere personlige trener var mer hissig og irritert på meg. Akkurat som om hun var redd for at jeg skal stryke med i ung alder. Det liker jeg ettersom vi har en avtale om at det skal bli oss to når vi blir gamle.

--Du oppfører deg som en vanskelig tiåring. Ta medisinen og holdt munn, var hennes oppfordring.

Jeg sa følgende til henne mens jeg smilte bredt: -Jeg liker deg litt opphisset!

Årsaken

Fredag kveld innkalte jeg spillekompisen, Kjell Andreassen, til et kort møte. Jeg forklarte han at slik vi spiller på oddsen for tiden, er det trolig årsaken blodtrykket mitt. Vi har følgende rekke med tap, helt uten gevinster:

8. februar, sum 200 kroner.

8. februar, sum 541 kroner.

9. februar, sum hemmelig.

9. februar, sum 300 kroner.

9. februar, sum 300 kroner.

11. februar, sum hemmelig.

12. februar, sum 300 kroner.

Rekken med tap de siste ukene gjør noe med helsen og humøret. Det er rett og slett en vond sirkel vi sliter med å komme ut av. Andreassen var enig og kom fredag med forslag på tre objekt han var sikker på ville gå inn. Jau, jau. Det ble en kupong uten at vi traff med en eneste av de tre kampene. Det skal kun være mulig i teorien, ikke i praksis for to menn som elsker fotball og veddemål.

(Trykk på bildet for større format. Foto: Coolbet.com) 

Nå er det like før en ny samtale med Kjell Andreassen. Taper vi i dag, er vi blakke og må gjøre et nytt innskudd på Coolbet.com. Sånt blir man syk av, men jeg liker utfordringen det gir.

Spill og underholdning er noe som gjør livet verdt å leve. Spill aldri for mer penger enn du har råd til å tape!