Tro om jeg er klar for Janne Sannes?

Jeg hadde radiobingo i Radio Nordkapp mandag kveld. Mellom alle tallene, innringerne og pengene, fikk jeg dagens gledeligste melding; jeg hadde vunnet i ordspillet Wordfeud. Jeg slo min gamle personlige trener. Eller slo og slo, jeg knuste henne. Jeg var som en tanks i runden, mens hun var en bitteliten tinnsoldat. Så stor var forskjellen mellom poengsummene.

Da jeg skjønte at seieren var i boks, danset jeg på studiogulvet under direktesendingen. Ja da jeg er sikkert én av de få som jubler høyt over en seier i Wordfeud, men etter mange hundre forsøk i 2018 var dette den første runden jeg vant. Jeg stinker i Wordfeud og er trolig blant verdens dårligste, men jeg gir aldri opp. Stayerevnen betalte seg!

Min gamle personlige trener er en dårlig taper, kanskje den verste taperen jeg kjenner. Jeg er helt sikker på at hun sov dårlig i natt fordi unge Solvik knuste henne i ordleken Wordfeud. Knuse er et mildt ord, det var en massakre i valg av de rette ordene.

Bildet av vinnerrunden, utstilt. Bare for å terge litt ekstra. 

Wordfeud er et fullstendig meningsløst spill, en ordlek. Jeg spiller mot et par faste personer, og synes det er gøy å sette sammen ord med ujevne mellomrom. Etter haugevis av tap ble det en liten Wordfeud-pause, tap tærer nemlig på selvtilliten. I 2018 har det vært runder mot fire faste personer, og jeg har knust én av dem. Det var sinnssykt godt med en seier!

Wordfeud er et spill uten økonomiske utbytte, kun underholdning. Hvorfor bruke tid på noe sånt? Jeg har ingen god forklaring på det bortsett fra avbrekk mellom de mer alvorlige gjøremålene i løpet av dagene. Nå er jeg så pass høy og mørk, at jeg vurderer å utfordre Janne Sannes. Hun skal visstnok være et råskinn i Wordfeud.

Og nei, du trenger ikke søke opp mitt brukernavn. Jeg takker nei til nye spill-henvendelser for at Wordfeud ikke skal ta mer tid enn nødvendig. Spillet er nemlig en tidstyv, en ganske fin tidstyv spesielt etter en deilig seier.