Nå har unge Solvik det vondt, men det er en deilig, pirrende smerte. Det er som kjetting med lås

Jeg bruker å fleipe med at når jeg blir gammel, skal jeg slutte med odds. Når jeg blir gammel, blir det kun koselige spill som tippekupongen, radiobingoen og kanskje Lotto. Smerte i tilknytning til spill skal være fremmedord når jeg passerer satt alder. Heldigvis er det mange år igjen til jeg når den selvbestemte aldersgrensen.

I dag har jeg satt alt av penger fra en konto hos en kommersiell bookmaker, på ett objekt. Hvis veddemålet går inn, dobler jeg nesten summen. I teorien kan jeg ha en hyggelig ferie for penger vunnet på oddsen. Om jeg kommer til å ta ferie for pengene? Nei! Jeg kommer til å satse mye, kanskje alt på nominasjonen i USA til uken. En eller annen gang taper jeg jo pengene, men forhåpentligvis ikke i dag. Jeg tror det er frykten for tap av penger som gjør dette ekstremt spennende. Frykten betyr trolig mer enn gleden over en mulig ny gevinst.

Før, for en del år siden, hadde jeg en personlig grense på 10 000 kroner på veddemål. Denne grensen har jeg selv opphevet. Akkurat nå angrer jeg på bruddet på den personlige grensen. Eller, jeg gjør jo ikke det. Jeg elsker dette, jeg kjenner at jeg lever og det er i stor grad monopolpenger ettersom det er gevinster som ligger i potten.

Jeg bruker nå, på grunn av valgene i USA, en bookmaker jeg misliker litt. Nå i kveld skal jeg prøve å bygge opp en pott hos Comeon. Det betyr at jeg satser 300 kroner på Comeon.com, på to objekt. Forhåpentligvis klarer jeg å gjøre 300 kroner til 800-900 kroner. Det vil være en fin start, men summen er for lav til at jeg får stor glede av kupongen. 300-kroner-innsats er dessverre et nødvendig onde for oss som liker å bygge opp potten slik at vi kan smelle til med veddemål som gir smerte.

Oddsen setter farge på hverdagen. Spill aldri for mer penger enn du har råd til å tape!